Steinkobbe

Steinkobbe4Norges vanligste sel er steinkobbe. Den kalles også for fjordsel og har det latinske navnet Phoca vitulina. Det er en middels stor selart som finnes langs hele norskekysten. Arten lever i temperert til kjølig vann. Det betyr at den har et av de største utbredelsesområdene for seler. I temperært farvann finnes den både i Sør-Europa og i California. Den finnes langs kystene nord både i Stillehavet og i vår del av verden i Atlanterhavet. Arten er definert som livskraftig på verdensbasis. Imidlertid er Svarbardbestanden av steinkobbe på den nasjonale rødlisten, og er totalfredet.

Steinkobbe 2

Kjennetegn ved Steinkobben

Utseendet varierer mye hos arten. Pelsfarven er fra sølvgrå til både mørkegrå og brunsvart. Flekkene varierer fra mørke til lyse. Noen ganger kan den også ha ringer. Hodet er lite og rundt. Hannene er større enn hunnene. En hann av Svalbardbestanden kan bli 150 cm lang. Gjennomsnittsvekten ligger i overkant av 100 kg. Hunnene er noe mindre. De har en lengde på rundt 140 cm. Vekten er litt over 80 kg. Ungene er mellom 80 cm og 1 meter når de blir født, med en vekt fra 10 til 12 kg. Arten har en levealder på 35 år, og de blir kjønnsmodne når de er omlag fire år. Ungene fødes på øyer og skjær i slutten av juni. De er svømmedyktige ved fødselen.

Steinkobben er en “hjemmekjær” selart

SteinkobbeSteinkobbben er kystnær og holder seg ofte lenger inn mot land enn hva for eksempel haverten gjør. Den er derfor vanlig i mange fjorder. Den kan også gå opp i elver. Steinkobben er en selskapelig og sosial art som lever i både små og store flokker. Den observeres ofte når selene samles for å hvile på små skjær eller strender i tidevannssonen. Arten foretar få eller ingen vandringer. Den er derfor relativt stasjonær og holder seg i de samme områdene storparten av tiden. Siden arten har bestemte leveområder beveger dyrene seg sjelden lenger vekk enn 100 kilometer i forhold til de faste liggeplassene. Steinkobben forflytter seg mest i perioden fra høst til vår. Dette fordi arten da er på matsøk.

Steinkobben lever for det meste av fisk, men den spiser også både blekksprut og reker. Av fiskere er den ofte blitt beskyldt for å spise opp fangstklar torsk og laks, men nyere studier viser at den både foretrekker småfisk og at den spiser mindre enn hva som tidligere har vært antatt. Studiene viser også at steinkobben er en opportunist som spiser det som er mest tilgjengelig av småfisk.

Steinkobbe1